Mangfold

Sammendrag kapittel 1

Noen enkle skiller mellom samfunnsfagene finnes: Mens psykologene er opptatt av menneskenes atferd og tankeprosesser, studerer sosiologene og sosialantropologene først og fremst de sosiale og kulturelle sammenhengene vi inngår i. Pedagogene er opptatt av spørsmål knyttet til læring, skole og utdanning, mens statsvitere er opptatt av staten, offentlig aktivitet og hvordan det internasjonale systemet fungerer politisk og økonomisk.

 

Sosiologi

Begrepet sosiologi kommer fra det latinske ordet «societas», som betyr samfunn, og det greske ordet «logos», som betyr kunnskap. Vi kan si at faget sosiologi har fire overordnede mål når det gjelder å tolke og forstå samfunnet og samspillet mellom mennesker:

• å finne og tolke likheter og forskjeller mellom mennesker

• å forstå samfunnet gjennom vitenskapelige undersøkelser

• å ha et kritisk ståsted når en analyserer samfunnet

• å formidle en helhetlig forståelse av samfunnet og samspillet mellom mennesker

 

Franskmannen Auguste Comte (1798–1857) så at naturvitenskapene gjorde nye og viktige oppdagelser som fikk store konsekvenser, og han ville derfor bruke naturvitenskapelige metoder for å studere samfunnet. Han var spesielt interessert i hvilke krefter som holdt samfunnet sammen, og hva som førte til samfunnsmessige endringer. Han kalte sin nye vitenskap for sosiologi, altså læren om samfunnet. Comte blir derfor av mange kalt sosiologiens far.

 

Filosofen og økonomen Karl Marx (1818–83) mente at klassekamp var den viktigste drivkraften i historien. Sentralt i teorien hans er motsetningen mellom en overklasse som kontrollerte økonomien og eide produksjonsmidlene, som jord, skog, maskiner og verktøy, og en underklasse av arbeidere som ble utnyttet. Marx har hatt stor betydning for utviklingen av samfunnsfagene, særlig har teoriene hans hatt mye å si for forskere som arbeider med å kartlegge ulikhet i samfunnet.

Marx er også kjent for sin teori om fremmedgjøring i arbeidslivet. Han mente at arbeiderne er blitt et redskap, og at arbeidsoppgavene er blitt stadig mer avgrenset og spesialisert. Derfor mister arbeiderne kontrollen og oversikten over produksjonsprosessen, og produktene de framstiller, framstår som «fremmede » for dem.

 Sosiologen og økonomen Max Weber (1864–1920) mente at sosiologiens viktigste oppgave var å forstå den sosiale atferden til menneskene. Han har hatt svært mye å si for utviklingen av samfunnsfagene, særlig sosiologien. Vi skal bruke deler av teoriene hans for å nærme oss mange av temaene i boka. Han var blant annet opptatt av hvordan andre faktorer enn bare økonomi var viktige i samfunnsutviklingen, for eksempel religion. Weber var også opptatt av hvordan samfunnet er organisert, og han formulerte en teori om byråkratiet.

Émil Durkheim (1858–1917) var en av grunnleggerne av sosiologien og ble svært viktig for utviklingen av den moderne sosiologien. Det var nødvendig å utvikle en vitenskap som gjorde det mulig å studere samfunnet på en systematisk måte, blant annet ved å samle inn data om ulike sosiale fenomener, for så å analysere dem. Et viktig arbeid som illustrerer dette, er den undersøkelsen han gjennomførte om selvmord. Han mente at selv en slik handling som ofte knyttes til svært individuelle og personlige forhold, kunne forklares ut fra forhold i samfunnet, som for eksempel hvor tette bånd mennesker knytter til hverandre.

Durkheim så på samfunnet som et system med ulike funksjoner. Disse funksjonene, eller bæresøylene, virker sammen og er nødvendige for at samfunnet som helhet skal fungere. De viktigste funksjonene som finnes i alle samfunn:

• Familien: rekruttering og sosialisering av nye samfunnsmedlemmer

• Staten: lovgivning og forsvar

• Religionen: særlig viktig for samhold i samfunnet

• Økonomien: produksjon og fordeling av varer og tjenester

(Mer om disse funksjonene i kapittel 3.)

I Norge er det Eilert Sundt (1817–75) som er samfunnsvitenskapens far. Han ble landskjent gjennom sitt arbeid med fantene, som han kjente fra sin barndom og ungdom i Farsund. En rekke studier av befolkningsforhold (demografi) ga Eilert Sundt et navn også utenfor Norges grenser. Han skrev bøker om giftermål og dødelighet. Her brukte han også kirkebøker og laget statistikk og ble enbanebryter på feltet.

Sosialantropologi

Ordet sosialantropologi kommer fra latin og gresk, der «societas» betyr samfunn, «anthropos» betyr menneske og «logos» betyr fornuft. Typisk for sosialantropologien er at en studerer de sosiale og kulturelle variasjonene mellom flere typer menneskelige samfunn. Sosialantropologien legger vekt på sammenlignende studier av ulike kulturer og samfunn. Det er særlig ikke-vestlige samfunn som har vært studert, men sosialantropologene forsker også på ulike sosiale fenomener innenfor vår egen kultur.

En viktig grunnlegger av moderne sosialantropologi var Franz Boas (1858–1942). Han forsket mye på inuitter (eskimoer) og indianere i Nord-Amerika. Boas bygde opp amerikansk sosialantroplogi rundt 1900, og det er vanlig å si at kulturrelativismen som perspektiv og forskningsmetode fikk sitt gjennombrudd med ham. Denne metoden (eller perspektivet) går ut på å se alle kulturer eller kulturmønstre som likeverdige, og det innebærer at ulike samfunn må forstås ut fra sine egne premisser. Det var viktig for Boas å peke på at biologiske forskjeller mellom folkegrupper ikke er tilstrekkelige for å forklare at vi er ulike; kulturelle faktorer er vel så viktige. Han arbeidet også mye med å utvikle feltstudier og observasjon som vitenskapelige metoder.

En annen viktig grunnlegger av moderne sosialantropologi var Bronislaw Malinowski (1884–1942). Han ville studere familiemønsteret hos urfolket på  noen øyer utenfor Ny.Guinea, og han levde i samfunnet, deltok i dagliglivet og observerte livet over flere år.

Den mest kjente og internasjonalt siterte norske sosialantropologen heter Thomas Fredrik Barth (født 1928). Barth har drevet feltstudier i Irak, Pakistan, Iran, Norge, Balutsjistan, Sudan, Ny-Guinea, Oman, Bali og Bhutan.

En annen kjent norsk sosialantropolog er Marianne Gullestad (1946–2008). Hun kom i 1984 med en internasjonalt anerkjent avhandling om unge arbeiderklassemødre i norske drabantbyer. Gullestad var en av de første sosialantropologene som vendte oppmerksomheten mot sitt eget hjemland og tok antropologisk forskning i egen kultur på alvor. 

Tre viktige perspektiver eller modeller for å forstå samfunnsfenomener, er:

1 Konfliktperspektivet

En forsker med et konfliktperspektiv vil ofte være opptatt av maktforholdene i samfunnet og av hvordan disse forholdene fører til sosial ulikhet. Hvis en studerer utdanning med utgangspunkt i et konfliktperspektiv, vil det for eksempel være interessant å se på om utdanningssystemet skaper og forsterker ulikhet i samfunnet. Er utdanningssystemet en sosial

sorteringsmekanisme, der utdanningsatferden til ungdom blir påvirket av den sosiale bakgrunnen de har, for eksempel foreldrenes utdanningsnivå?

2 Harmoniperspektivet

En forsker med et konfliktperspektiv vil ofte være opptatt av maktforholdene i samfunnet og det som ikke fungerer, mens en forsker med et harmoniperspektiv forsøker å se på hva som faktisk fungerer, og hvordan ulike sosiale fenomener virker sammen. Hvis en forsker på utdanning med utgangspunkt i et harmoniperspektiv, vil det for eksempel være interessant å fokusere på utdanningssystemet som en sorteringsmekanisme, der ungdom blir sortert til ulike typer yrker avhengig av hvilke kunnskaper og ferdigheter de har opparbeidet seg i løpet av utdanningen, slik at alle kommer på sin rette plass i samfunnet.

Harmoniperspektivet bygger i stor grad på en forståelse av samfunnet som en sammensveiset helhet. Denne måten å tenke om samfunnet på blir også ofte kalt funksjonalistisk – en legger vekt på nødvendige funksjoner i samfunnet.

3 Handlingsperspektivet

Konflikt- og harmoniteoriene ser i stor grad på individets handlingersom styrt og påvirket av samfunnet. Handlingsteorier forsøker å forstå samfunnet med utgangspunkt i individene, eller aktørene. En legger da vekt på at samfunnet består av individer som tenker, handler og samhandler på en fornuftig måte. En gjør handling A for å oppnå resultat B. Individene framstår som mindre styrt enn i de to teoriene ovenfor. 

Hva styrer menneskelig atferd?

Max Weber mente at sosiologiens tema er å forstå og forklare sosial atferd. Det har alltid vært viktig i faget. Men hva som er grunnlaget for å forklare individers atferd, har det alltid vært faglig uenighet om. Et viktig skille går mellom teorier som• vil forklare handlingene våre ut fra indre biologiske krefter (arv), og teorier som• legger vekt på ytre forhold som samfunnet og kulturen vi lever i, altså påvirkning fra fellesskapet og menneskene rundt oss (miljø).

Det vi kaller sosial atferd, er atferd som direkte eller indirekte er påvirket av andres forventninger. Vi kan slå fast to viktige forhold som bakgrunn for atferd hos mennesker, og det er at instinkter spiller en mye mindre rolle for menneskers atferd enn for andre dyr, og at mennesker har høyt utviklede evner til læring og kommunikasjon.

I samfunnsvitenskapene er vi ikke først og fremst opptatt av natur, men av kultur, det vil si det som er skapt av mennesker. Men likevel – spørsmålet om biologiens betydning for menneskers atferd har alltid vært et viktig spørsmål. Men hvor mye av atferden vår og det sosiale livet kan forklares biologisk? I dag vil de fleste hevde at menneskers atferd i stor grad er kulturelt bestemt. Behov som sult og tørst er til stede hos alle mennesker, men hva vi spiser, hvordan maten blir laget, og når vi spiser, er langt på vei kulturelt bestemt.


Individet er styrt av ubevisste drifter

En drift kan defineres som et behov som en levende organisme opplever. En regner med at fire drifter er til stede hos de fleste arter: behov for mat, drikke, hvile og forplantning (kjønnsdrift). Atferdsmønstrene er ikke noe en lærer, de ligger der så å si ferdig fra fødselen. En teori som bygde på indre drifter hos menneskene, var psykoanalysen, som ble utformet av Sigmund Freud (1856–1939). Mange regner Freud som grunnleggeren av den moderne psykologien. Han mente at mye av atferden vår er bestemt av medfødte biologiske drifter som vi i stor grad ikke er bevisst.

De viktigste av disse driftene er seksualitet og aggresjon. Freud la vekt på at barn ofte opplever konflikter mellom indre drifter og ytre forbud i barndommen. Driftene må fortrenges, og konflikten skyves ned i barnets underbevissthet. Men selv om driftene fortrenges, vil de likevel påvirke atferden vår. Vi kan gå rundt med en rekke ønsker, drømmer og fantasier som kan ligge i underbevisstheten og påvirke atferden til et individ.

Individet er styrt utenfra

Andre psykologiske teorier legger vekt på at mennesket er styrt utenfra. Individet oppfattes som en maskin som reagerer på ytre påvirkninger. Viktige begreper innenfor retningen vi kaller behaviorisme, er stimuli (påvirkning) og respons (svar). Forskere gjennomførte forsøk med dyr der de brukte ulike påvirkningsmetoder, som belønning og straff, for å få en ønsket reaksjon fra dyret. Behavioristene mente at menneskers atferd kunne formes på samme måte gjennom bevisst bruk av belønning og straff.

Individet har en fri vilje

Teoriene om at individet er styrt av ubevisste drifter og av ytre påvirkning, har hatt stor betydning for utviklingen av psykologien. Men det finnes teorier som legger vekt på at individet av natur er aktivt og har en fri vilje. Innenfor den retningen som er kalt humanistisk psykologi, er dette et helt grunnleggende utgangspunkt. Mennesket er selv ansvarlig for sine handlinger. Dette er et syn som ligger til grunn i behovspyramiden til Abraham Maslow (1907–70). Han hadde som utgangspunkt at menneskets handlinger først og fremst er styrt av behovene det har, og han framstilte en modell som var formet som en pyramide med fem nivåer,  se s, 21.

Teorier om menneskets atferd har blitt kritisert for at de legger for liten vekt på individets evne og muligheter til å handle selvstendig, og den enkeltes mulighet til å velge. Teoriene går ut fra at mennesket er rasjonelt, det vil si at det er i stand til å tenke fornuftig, og sosial atferd er ikke bare en passiv tilpasning til en situasjon, men også en aktiv bearbeiding fra individet selv.

Bytteteorier legger vekt på at individet i sosiale sammenhenger forsøker å oppnå belønninger og unngå straffereaksjoner, og deltakerne i bytteprosessene gjør fornuftige valg ut fra sin egen interesse. Bytteteorienehar mye til felles med teorier som legger vekt på rasjonelle valg.

 

Samfunnet i individet eller individet i samfunnet?

«Samfunnet i individet» betyr at sosial atferd er styrt av samfunnsmessige krefter. Sosialiseringen, normer og forventninger til roller blir svært bestemmende for det enkelte individ. «Individet i samfunnet» betyr at individet er skapende og selvstendig og har kontroll over alle krefter og faktorer som virker inn på tilværelsen. Det individet gjør, er bevisst, det planlegger og har en mening med det. I dag er det nok vanligst å si at sosial atferd er preget av både samfunnsmessig påvirkning og individuelle valg.

 

Felles for de teoriene vi har presentert ovenfor, er at de er laget av samfunnsvitere. Bortsett fra Freuds vektlegging av drifter forklarer teoriene menneskets atferd med kultur. Biologer har en nokså annerledes innfallsvinkel for å forklare menneskets atferd.

 

Arv eller miljø?
Debatten om mennesket er styrt av arv eller miljø, har rast i mange hundre år. Et av de mest innflytelsesrike bidragene kom fra antropologen Margaret Mead (1901–78) med boka Coming age in Samoa i 1928, som hun skrev etter et ni måneder langt feltarbeid. I boka hevder hun at ung dommers opplevelse av ungdomstiden er helt avhengig av kulturen som omgir dem. Spesielt mente hun å kunne se at den frie seksualiteten som preget ungdommenes oppvekst på Samoa, gjorde at menneskene ble lykkelige og harmoniske. Når samfunnet legger til rette for det, blir vi fredelige og harmoniske eller aggressive og krigerske. På mange måter kan vi si at debatten rundt hennes bok tok opp igjen debatten om vi mennesker er født som «tabula rasa» – blanke ark. Tanken er at disse arkene fylles opp etter hvert som vi vokser opp, og at det er opp til kulturen i samfunnet å fylle dem. Denne ideen kan vi spore helt tilbake til Aristoteles.

Imidlertid skulle forskning i stadig sterkere grad vise at forskjellen mellom kulturer ikke var så fundamental som kulturrelativistene hadde antatt. Det fantes visse universalier eller fellesmenneskelige trekk i kulturene. Mennesket hadde med andre ord likevel en natur.

Sosiobiologen Edward O. Wilson provoserte enkelte miljøer voldsomt da han i 1994 skrev at mennesker i alle kulturer har en tilbøyelighet til å ta til seg visse typer sosial atferd. Denne tilbøyeligheten deles av nok mennesker til å bli kalt «menneskets natur», skrev han. De trekkene som definerer den, inkluderer arbeidsdeling mellom kjønnene, binding mellom foreldre og barn, stor grad av altruisme mot nærmeste slektninger, unngåelse av incest og andre former for etisk atferd. Dessuten fant han at mistenksomhet mot fremmede, stammetilhørighet, konkurranse om posisjoner, mannlig dominans og kamp om begrensede ressurser var svært vanlige trekk i ulike kulturer.

Sosiobiologi: systematisk studium av det biologiske grunnlaget for sosial atferd

hos dyr og mennesker.

Altruisme: det motsatte av egoisme. En handler til det beste for andre.

 

Naturlig seleksjon

Felles for alle samfunnsfagene er at de forsøker å finne årsaker til ulike typer menneskelig aktivitet. Hvordan preger evolusjonen oss i dag?

Alle levende organismer på jorda kan sies å konkurrere både innenfor egen gruppe og med andre grupper. Det grunnleggende for alt liv er å spre sine gener. Biologer spør hvorfor det skal være så annerledes for den dyrearten vi tilhører: Er ikke også menneskets handlinger og tanker i stor grad styrt av naturlig seleksjon?

Naturlig seleksjon er viktig i all evolusjon. Seleksjonen skjer ved at de til enhver tid best tilpassede individene innenfor en gruppe av organismer har en større sjanse for å få avkom (barn) enn et gjennomsnittlig individ.

En spesiell form for naturlig seleksjon er seksuell seleksjon. Det skjer ved at de individene  som er best egnet til å tiltrekke seg partnere å få barn med, lykkes best i å spre sine gener. Det kan føre til forskjeller mellom kjønnene når det gjelder form, farge, sang eller annen atferd.

Vi har rundt 98 prosent felles genmateriale med våre nærmeste slektninger, sjimpansen og dvergsjimpansen. Denne store likheten mellom sjimpanser og mennesker viser at vi i evolusjonsmessig sammenheng for ikke så lenge siden hadde felles forforeldre. Mens sjimpansene er krigerske og svært opptatt av rangen i gruppen, og dessuten opptrer i flokker der det dannes allianser med beinhard gruppejustis, så er dvergsjimpansene fredelige og sterkt sosiale med et «peace-and-love»-samfunn.

 

Menneskets hjerne

Mennesket er med i en gruppe pattedyr som oppsto for omkring 200 millioner år siden. Apene og vi har felles stamforeldre som gikk rundt på jorda for omtrent 50 millioner år siden. For 4 til 5 millioner år siden begynte menneskets forforeldre å gå oppreist. Og for om lag 200 000 år siden oppsto det anatomisk moderne mennesket.

Et av de mest interessante spørsmålene når det gjelder menneskets utvikling, er hvorfor vi utviklet en så enorm hjerne. Menneskets hjerne er sannsynligvis den mest kompliserte mekanismen som eksisterer i hele universet.

Forholdet mellom kroppsvekten og vekten av hjernen er en svært god indikator på hvor intelligent et vesen er. Mens en gorilla som veier 200 kilo, har en hjerne på et halvt kilo, har et menneske på 70 kilo en hjerne på halvannen kilo.

Det kan ikke være de store utfordringene menneskene møtte etter at de forlot Afrika, som kan forklare utviklingen av hjernekapasiteten. Mye tyder på at det var vår sosiale organisering som la grunnlaget for den store hjernen. Vi har sannsynligvis utviklet den blant annet fordi den har gitt et stort fortrinn å holde rede på sosiale forhold mennesker imellom i stadig større og mer komplekse samfunn.

 

Samfunn, kultur og biologi

Hvor mye egoisme vi er født med, og hvilke kulturelle betingelser bringer egoisme, empati eller altruisme fram i oss? For å finne ut av dette kan vi sammenligne ulike samfunn.

Rent generelt er det interessant å finne ut hvilke samfunn som framhever hvilke følelser. Hva er det som gjør at noen samfunn framelsker fred og fordragelighet og andre aggresjon og uro? Hvilke sosiale omgivelser er det som gir det ene eller det andre? Åpenbart kan det ikke være tilfeldig.

Men studier av ulike samfunn, store som små, viser ikke noe klart mønster. De små kan være både krigerske og fredelige, og de store på samme måte. Mennesker kan være fredelige eller aggressive, alt etter omstendighetene.

Store og komplekse og små og enkle samfunn – en har så langt ikke funnet noe mønster.

 

Hvorfor så ulikt syn?

Menneskelige gjerninger og ugjerninger, kan de forklares med evolusjon, arv og gener, eller må de forklares kulturelt? Er erfaring, læring og kultur tilstrekkelig til å forklare menneskenaturen?

Det er viktig å skille mellom å forklare og å rettferdiggjøre. Å forklare at kvinner tradisjonelt sett har hatt som hovedoppgave å ta seg av barn gjennom hele menneskehetens historie, rettferdiggjør ikke nødvendigvis at kvinner skal fortsette med det i et moderne samfunn.

Sosiobiologien forsøker å forklare hvorfor visse typer sosial atferd har vært vanlig. Og det er noe helt annet enn å rettferdiggjøre dem. I bunnen ligger frykten for at om vi definerer menneskets natur som det herskende, vil vi måtte godta forskjeller og diskriminering fordi «det bare er sånn». Sosiobiologien kan dermed ende opp med til enhver tid å forsvare det bestående og bli et reaksjonært alibi. Men at noe har en biologisk forklaring, betyr selvsagt ikke at vi bare skal si at slik er det og ferdig med det.

På motsatt side av sosiobiologiens menneskesyn kan vi tenke oss typer av samfunnsorganisering og politikk som former menneskene til de typer individer vi ønsker oss. Det er mulig å forestille seg at vi mennesker er født som minnepinner uten innhold, altså uten medfødte instinkter og arv som styrer oss. Dermed kan mennesket formes og fylles med en rekke gode egenskaper, og idealsamfunnet er oppnåelig.

Vi kan si at debatten rundt sosiobiologien er knyttet til tre temaer. Det første temaet er i hvor stor grad vår evolusjonære fortid er til stede i det moderne mennesket. Det andre er beslektet med det første og handler om hvor mye fri vilje vi egentlig har. Er vi genetisk predisponert til å handle slik eller slik? Det tredje temaet er behandlet rett ovenfor: Kan vi ut fra biologiske observasjoner trekke moralske slutninger? Kan vi rettferdiggjøre våre handlinger ved å påstå at de er «naturlige»?

Vi spør: Hvorfor ser en til en viss grad forskjellig på mennesket innenfor biologisk vitenskap og samfunnsvitenskap?

Biologer tar utgangspunkt i Darwins utviklingslære og ser på mennesket som et vesen som gjennom seleksjon har utviklet en enorm intellektuell kapasitet, men som like fullt er et pattedyr – bare at vi er atskillig mer utviklet enn de andre pattedyrene. Likevel har mennesket i bunn og grunn det samme målet som andre dyr: å forplante seg og bringe arten videre, mener biologene.

Sosialantropologer tar derimot utgangspunkt i kulturen og fastslår at det er den som er mest interessant å studere. Hva er natur, og hva er kultur? spør sosialantropologen og svarer: Den enorme kulturelle variasjonen i verden må forklares med kultur, ikke natur. Vi må søke andre steder enn i vårt felles opphav for å forstå det. Mennesket er et kulturvesen og kan forstås gjennom sin kultur. Natursiden av mennesket er overskygget av kultur. Derfor må vi til kulturen for å forstå mennesket.

I dag vil de fleste være enige om at mennesket hører hjemme både i kulturen og i naturen. Mennesket er påvirket av miljøet, og det påvirker miljøet. Kultur er ikke noe som har oppstått på tross av menneskets biologi, men på grunn av den. På grunn av våre medfødte evner til å være kreative, til å kommunisere så avansert, til å etterligne, til å reflektere og til å være sosiale og samarbeide skaper vi kultur. Vi kan derfor si at begge tilnærmingene er riktige.

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider