Myten om norsk homogenitet

Les kildeteksten av Marianne Gullestad og gjør oppgavene.

Oppgaver

1. Hva skriver Gullestad om myten om det homogene Norge?
2. Hvordan beskriver hun forskjellen mellom Norden og USA? Kan du gi eksempler på hva hun mener?
3. Hva mener hun med kobling mellom likeverd og likhet?
4. Hvorfor bruker hun eksempelet med striler og bergensere?
5. Kan du finne andre eksempler som tilsvarer barnevakt-eksempelet Gullestad bruker?
6. Drøft hva som gjør det vanskelig å integreres i norsk kultur, og hva som kan gjøre det lettere.

Kilde:

Myten om norsk homogenitet

Jeg vil nå sette søkelyset på den utbredte og seiglivede forestilling at Norge var et homogent samfunn inntil det som kalles den nye innvandringen fra slutten av 1960-tallet. I tillegg har det etablert seg en forestilling om at det homogene samfunnet også er det normale, og at annerledeshet følgelig er en form for trussel. Slike forestillinger kan legitimere at forskjeller i tro og livsform bekjempes. Slike forestillinger finnes også i andre europeiske land. For Norges vedkommende er forestillingen om homogenitet sann i den forstand at den etniske og religiøse pluralismen i Norge har vært adskillig mindre enn mange andre land. Samtidig er den usann i den forstand at den dekker over adskillig variasjon av både etnisk og annen art. Den dekker for eksempel over tidligere innvandring, den multietniske situasjonen i Nord-Norge, med samer, kvener og etniske nordmenn; norske jøder, sigøynere og tatere; samt regional og klassemessig variasjon. Folk i Norge er altså fortrolig med atskillig variasjon i praksis, samtidig som denne kunnskapen ikke manifesterer seg i alle sosiale sammenhenger eller på et ideologisk nivå. De kulturelle verdensbildene er tregere enn sosiale praksiser.

Forestillingen om det homogene Norge er med andre ord en myte i myteteoretisk forstand: Den er både sann og usann, den kapsler inn og forsegler motsetninger, og den fungerer som grunnlag for tenkning og handling. Myten om homogenitet motiverer til at det skilles skarpt mellom ‘oss’ som er homogene og ‘de fremmede’ som antas å forstyrre denne homogeniteten. Den fungerer med andre ord som et hinder når nye grupper skal ’integreres’ i det sivile samfunns uformelle fellesskap.

Myten om homogenitet er til dels et resultat av norsk likhetstankegang. Det begrepet som på fransk heter égalité, og som på norsk ofte oversettes med ’likhet’, har vært et nøkkelbegrep i den nasjonale selvforståelsen i mange land, og da ikke minst i Norden. Samtidig har det mange betydninger: Det kan bety at alle mennesker allerede er like – i kraft av et grunnleggende universelt menneskeverd, i kraft av at alle er skapt like i Guds bilde, eller i kraft av at alle er like overfor staten. Dessuten kan likhet være et mål i fremtiden, enten i form av at alle skal ha like muligheter (til å kunne bli forskjellige), eller som sosial utjevning og resultatlikhet ved at de svakeste kompenseres. Likhetsbegreper har vært brukt og brukes på mange ulike og motstridende måter, både internt i nasjoner og mellom nasjoner. Likhetstankegang er derfor ikke norsk i den forstand at den bare finnes i Norge. Den er norsk i den forstand at den er utbredt i Norge, og har her en noe annen fargelegging enn i andre regioner. Det er noe større vekt på resultatlikhet i Norden, sammenlignet med USA, der det legges mest vekt på like muligheter. Et særtrekk i norsk og nordisk sammenheng ser også ut til å være en sterkere kobling enn andre steder mellom likeverd og likhet, blant annet eksemplifisert ved at ordet égalité nettopp ofte oversettes med ‘likhet’ og ikke med det mer passende ’likeverd’, og at ordet ‘likeverd’ dermed har vært mindre fremtredende. Også i hverdagslivet er likhet et positivt begrep, men på litt andre måter enn i politikken. Likhetsforestillingene i hverdagslivet utgjør resonansbunn for likhetsretorikken i politikken, og omvendt.

I norsk politikk har likhetstanken lenge stått sentralt. For sosialdemokratiet har ‘likhet’ særlig vært knyttet til utjevning av levekår. Det har vært et positivt mål at befolkningen materielt sett skulle bli mer like. Velferdsstaten har stått for utjevning av levekårene mellom samfunnsklassene, og for å skape et økonomisk sikkerhetsnett for de svakeste. ’Trygghet’ ble altså skapt gjennom ’likhet’. I tillegg kom likhetsidealet til å omfatte mye mer enn bare økonomi. Dette skjedde til dels i kompaniskap med helsevesenets vekt på normalitet. De senere årene har det blitt større oppmerksomhet om statens overgrep mot grupper som ble definert som avvikere, unormale, farlige eller bare annerledes – som for eksempel sinnslidende, utviklingshemmede, homofile, tatere og kommunister.

Da jeg gjorde mitt første antropologiske feltarbeid i en gammel bydel i Bergen i 1970-årene var skillet mellom ‘bergensere’ og ‘striler’ meget betydningsfullt. Bergenserne var født og oppvokst i byen, strilene var innflyttere fra områdene rundt Bergen. Det fantes navn på kategoriene og stereotypier om deres egenskaper og interesser. Ifølge både bergenserne og strilene var bergenserne ”formelle og avmålte”, mens strilene var ”mer frie og åpne” og interesserte seg for ”naust og fiske”. I forhold til bergenserne var strilene både preget av at de var innflyttere som hadde etablert seg på nytt, og av at de hadde noe andre samværsformer, interesser og kulturelle koder. Dialekten var det viktigste tegn på hvilken kategori man tilhørte. Strilene kunne høres mer enn de kunne sees. På den tiden i dette miljøet ble forskjellene mellom striler og bergensere oppfattet som ”for store”. De ble tonet ned ved at personer som tilhørte ulike kategorier stort sett vanket i egne sosiale sirkler. Unngåing var altså taktikken, særlig fra bergensernes side. For dem hørte strilene egentlig hjemme et annet sted.

Denne måten å håndtere forskjeller på, forteller at det ikke alltid er bare å være nykommer i et norsk bomiljø. Sosialt liv foregår ofte på den måten at mye er underforstått. Et eksempel på dette er de usikre foreldre i et nytt bomiljø som har funnet et ungt menneske som vil være barnevakt. Hvis de spør hva vedkommende skal ha for jobben, kan det hende at hun svarer ”ingenting”. Hvis de da tar dette svaret bokstavelig, risikerer de at denne ungdommen aldri vil sitte barnevakt for dem igjen. Meningen er de skal vite å verdsette tjenesten ved å betale minst det som vanlig i barnevaktens miljø. Denne måten å forhandle på, gir begge parter anledning til å presentere seg selv som generøse, den ene ved ikke å forlange noe, den andre ved å insistere på å betale. Samtidig er det en forutsetning å kjenne både kodene for hvordan det underforstått forhandles, og de gjengse satsene for barnevaktsitting.

Dette er bare ett av mange eksempler på at kommunikativ kompetanse er så mye mer enn bare å kunne snakke norsk. Den som ikke kjenner kodene, eller ikke er sikker på om motparten gjør det, kan finne på å velge unngåing som strategi. Denne strategien er antakelig blitt mer vanlig, ettersom samfunnet er blitt mer mangfoldig, og antallet usikre situasjoner har økt. Om dette forteller en undersøkelse av flyktningers levekår etter fem år i Norge: Bare en av fire hadde fått en nordmann blant sine venner. Men mens strilenes barn blir bergensere, betraktes Mah-Rukh Ali og andre barn av innvandrere fra den tredje verden gjerne som ‘annen generasjon innvandrere’. Deres synlige forskjellighet er utgangspunkt for fortsatt diskriminering, både i de offentlige statistikkene og i hverdagslivet.

Fra "Om likhet og forskjell i det sivile samfunn" av Marianne Gullestad.